FILMFRIK

En filmfriks frikerier om film

Harry Potter & The Deathly Hallows Part II (2011)

I et par dager nå har jeg grublet voldsomt over hva jeg skal skrive her, for dette har på ingen måter vært en hvilkensomhelst film man bare kan plukke fra hverandre og analysere opp og i mente. Harry Potter-filmene har vært noe helt spesielt, og dette siste kapittelet er på mange måter enden av en æra. Harry Potter har vært en del av mitt liv helt siden den første filmen kom og bergtok meg for – hjelpe meg – TI år siden, og for meg som ikke har lest noen av bøkene, har disse filmopplevelsene vært noe helt spesielt. Og med det skal jeg slutte å gå rundt grøten.

Jeg var svett i hendene fra første sekund. Det siste avgjørende slaget mot Voldemort og hans følgere. Og hvem vinner?! David Yates er mannen som har regissert de siste filmene fra og med film nr 5, og er den som har hatt ansvaret for å vise oss hvordan kampens utvikling har påvirket filmenes aktører, spesielt våre kjære hovedaktører Harry, Ron og Hermione, noe han har klart på mesterlig vis. Filmene har blitt mer og mer voksne og mørkere, og i det siste kapittelet klarer Yates å gi filmen en stemning som er til å ta og føle på. På sett og vis kan man si at Yates siden film nr 5 har klart å lage én eneste lang sammenhengende film, og på samme tid vise oss den utviklingen som både omgivelser og karakterer går igjennom på en meget god måte. Måten han instruerer sine skuespillere på har fungert utmerket, og det er ikke til å stikke under en stol at det å ha samme regissør i fire filmer har bært frukter for trekløveret Daniel Radcliffe, Emma Watson og Rupert Grint, som samtlige har utviklet seg enormt som skuespillere gjennom disse siste filmene. Aller mest merkbart er dette på unge herr Radcliffe i rollen som Harry. Unggutten har gått fra å være nærmest stotrende, pinlig elendig, til å være habil, voksen og GOD, og det skal man ikke kimse av!

Det siste kapittelet oser av sjel! Her får vi virkelig føle kampens hete tett inn på kroppen. Man blir bergtatt, man blir berørt, og man sitter der med en følelse av å være en del av det som skjer på skjermen. Og selv om man får servert en del klisjéer, sitter man likevel igjen med inntrykket at det er slik man skal avslutte en slik filmserie.

Jeg gråt. Mange ganger! Og ikke nødvendigvis fordi det som skjedde var så trist. I løpet av ti år har man fått et forhold til de fleste karakterene, og personlig var det som å ta farvel med gode venner! Samtlige aktører briljerer i sine roller, og i samspill med storslagne scener gjør denne filmen til en verdig avslutning på noe vi aldri kommer til å se maken til!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den juli 18, 2011 av i Anmeldelser, Kino med stikkord , , , , , .

This blog is written by:

Arkiv:

Så mange har vært innom:

  • 28,307 hits

Bloggurat

Bloggurat

Skriv din epostadresse for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye artikler på epost.

Bli med 552 andre følgere

%d bloggers like this: