FILMFRIK

En filmfriks frikerier om film

The Last Templar (2009)

«Veritas vos libera – The Truth will set you free!»

Under åpningen av en museumsutstilling på The Metropolitan Museum of Arts hvor skatter fra Vatikanet er hovedfokuset, stormer plutselig fire ryttere kledd som tempelriddere utstillingen, hvor en av ridderne stjeler et antikk dechiffreringsapparat som er nøkkelen til et gammelt kodet dokument – en skatt som har blitt en legende og som skal inneholde svarene på ett av livets største hemmeligheter. Arkeologen Tess Chaykin og FBI-agenten Sean Reilly virvles inn i jakten på dette dokumentet, som én mann vil gjøre alt for å få ut til offentligheten, og som andre vil ty til ytterligheter for å hindre verden i å få kjennskap til. Jakten på skatten kan begynne!

Filmatisering av bestselgere er ingen enkel jobb. Man har som regel voldsomme forventninger hengende over seg fra lesere som har fått en meget god opplevelse fra boken, og som gjerne ser regissører havne i galgen dersom det filmatiserte resultatet suger reveballe. For ingenting er så skuffende som når en sabla spennende bok ender opp i en katastrofalt kjedelig, langdryg og unødvendig filmatisert tv-produksjon, noe «The Last Templar» dessverre er et eksempel på. Og det er så synd, for her er det virkelig potensiale for noe virkelig eventyrlig og spennende. Det er bare så synd at det ikke virker som om det er dét regissøren ønsker å fokusere på! Regissør Paolo Barzman feiler hardt der gode navn som Frank Darabont (The Green Mile), Ron Howard (The DaVinci Code, Angels & Demons) og ikke minst Peter Jackson (The Lord of the Rings), for å nevne noen, gjør stor suksess. Fyren eier ikke sansen for eventyrfortelling, han får slettes ikke fram det spennende med skattejakten, og eier ikke evne til historieformidling, der vi geleides gjennom den ene scenen etter den andre som er mer preget av tørrprat enn noe annet. Det er tydelig at Barzman vil, men før han får det til, bør han se og lære av de overnevnte for å se hvordan man filmatiserer en bok.

Der regissøren feiler, skulle man som regel ha en gjeng foran kamera som kan redde situasjonen en smule. Dessverre mangler det essensielle også her. Mira sorvino er fin å se på, for all del, men fremstår mer som en fjollete, fnisete alenemor med Indiana Jones-komplekser, framfor å vise seg Oscar-statuen hun fikk for «Mighty Aphrodite» i 1996, verdig. Victor Garber, Scott Foley og Kenneth Welsh havner alle i skyggen av hverandre og fremstår som særdeles anonyme og trivielle. Man kan legge skylden på regissøren, men hva er egentlig vitsen?

«The Last Templar» kan vel da oppsummeres som en særdeles unødvendig filmatisering. Med tanke på alle de gode skildringene fra boken som går tapt, vil jeg råde samtlige til å heller vende seg mot bokhylla framfor filmhylla, for det er så mye mye bedre. Forfatter Raymond Khoury kan å formidle spennende historier. Det kan ikke Paolo Barzman.

2/10

«Si at jeg får bli med i den neste Dan Brown-filmen, hvis ikke får du denne oppi rumpe-stumpen din!»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den august 9, 2010 av i Anmeldelser, DVD med stikkord , , , , , , .

This blog is written by:

Arkiv:

Så mange har vært innom:

  • 28,331 hits

Bloggurat

Bloggurat

Skriv din epostadresse for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye artikler på epost.

Bli med 552 andre følgere

%d bloggers like this: