FILMFRIK

En filmfriks frikerier om film

Cloverfield (2008)


Rob Hawkins har fått seg en ny og feiende flott stilling i Japan. Dette er jo noe som må feires, og i den forbindelse har broren Jason i samspill med sin kjæreste Lily og kompisen Hud samlet alle Robs venner og arrangert en overraskelses-si-hadebra-fest til ære for ham. Under denne festen får Hud i oppgave å gå rundt og filme på festen, blant annet for å få de ulike gjestene til å komme med sine personlige hilsener til Rob.
Til å begynne med er alt som en helt vanlig fest. Folk drikker, de fleste blir fulle, noen personlige tvister oppstår, men stort sett er stemningen bra. Så går strømmen på samme tidspunkt som bakken begynner å riste et kort øyeblikk. Ryktene om jordskjelv begynner å svirre, og de samler seg på taket(!) for å se hva som foregår. Så smeller det…
I horistonten ses en voldsom eksplosjon, og de skrekkslagne gjestene flykter i vill panikk ut av bygningen idet en haug med ildkuler begynner å regne. Ute på gaten preges situasjonen for det meste av forvirring, men snur seg raskt til frykt i det hodet på Frihetsgudinnen kommer sprettende gjennom gaten, og noen hevder å ha fått et glimt av noe enormt og levende som beveger seg blant bygningene…

J.J. Abrams. Et navn som får det til å ringe noen bjeller? Det burde det gjøre. Dette er nemlig en mann som tidligere klart og tydelig har vist oss at han liker å pirre nysgjerrigheten til oss seere med serier som LOST, Alias, og filmen Mission Impossible 3. Abrams har en unik evne til å sette oss på pinebenken med små ertende glimt av sine prosjekter, men med denne filmen må det vel sies at han overgikk seg selv litt i å pirre nysgjerrigheten til publikum. For først kom det et bittelite filmklipp av en film som ikke hadde noen tittel annet enn at dette var et «prosjekt som Abrams har på gang». Selv husker jeg at jeg på en eller annen overnaturlig måte uten å bruke så mye muskelkraft fysisk flytta meg fra godt tilbakelendt i stolen helt fram til tuppen av stolsetet da jeg oppdaga dette videoklippet, og jeg var ikke sen om å spørre så og si alle jeg kjente om DE visste noe mer enn meg om dette prosjektet som så SÅ interessant ut. Lenge verserte det også en haug med rykter om hva denne filmen ville handle om, men her gjorde jeg så godt jeg kunne å ikke finne ut av det før jeg så filmen. Men jeg må være ærlig og si at jeg gikk rundt og spekulerte i om det faktisk kunne være tilfellet at dette var en oppfølger til Godzilla som Roland Emmerich serverte oss en heller smålig remake av i 1998.
Når DET er sagt, innser jeg nå at det har vært såpass mye snakk om monsterfilmer i det siste, at det var vel nesten for god fisk at det måtte være noe annet. Terrorangrep?? Kom an! Monsterfilm var vel nærmest åpenlyst… Uansett! Forventningene var som sagt skyhøye, og nå når jeg omsider har sett filmen, er det vel på tide å filosofere lett over om den svarte til forventningene eller ei. Jeg sier det forsiktig når jeg sier GJETT OM! La meg utdype:

Cloverfield er noe så genialt som en av tidenes mest originale monsterfilm! Hvorfor? Hele konseptet med den. Fra før er vi vant med storslagne Hollywood-digitaleffekt-haugevis-av-eksplosjons-og-voldsomt-dataanimerte storfilmer i 2,35:1-format. Her er det fra åpningsscenen til sluttscenen håndholdtkamera HELE veien. Dette kan resultere i noe heisann-filming som kan få enhver svimmel, men samtidig gir dette filmen et så realistisk og troverdig preg at det er en sann fryd. Vi får fra begynnelse til slutt oppleve hvordan situasjonen oppleves for dem som er midt oppi den, og får oss som seere virkelig til å føle det på kroppen. Det er helt vanvittig spennende å oppleve den frykten til de som helt uvitende blir kastet inn i en skrekkslagen virkelighet, og spørsmålet «Hva er det egentlig som skjer?!?» går som en rød tråd gjennom hele handlingen, takket være det at vi får oppleve hele filmen gjennom et kamera som i utgangspunktet skulle brukes til å filme en overraskelsesfest. Dette redder også filmen fra å bli en standard Hollywood-action-monsterfilm hvor de sivile havner på sidelinjen og det Amerikanske forsvar, eventuelt en eller to Hollywood-kjekkaser, er de store heltene som får has på monsteret. Den hverdagslige mannen i gata er i fokus her, og manusforfatter Drew Goddard, regissør Matt Reeves og produsent J.J. Abrams serverer denne historien på mesterlig vis! Det at man hele tiden sitter og lurer på hva det er som skjer, ga i allefall meg en meget god filmopplevelse!

Foran kamera har de fått samlet en gjeng med skuespillere som samtlige hjelper til med å servere en meget god og utrolig spennende atmosfære. Rett og slett fordi de klarer å gi oss en temmelig down-to-earth tolkning av hele situasjonen, i stedet for standard Hvem-blir-sammen-med-hvem situasjoner og liknende. Lizzy Caplan (Marlena), Jessica Lucas (Lily), T.J Miller (Hud), Michael Stahl-David (Rob), Mike Vogel (Jason) og Odette Yustman (Beth) er ungdomsgjengen som brått og brutalt blir pælmet inn i tidenes verste scenario: «Ett eller annet truer, ikke bare oss, men hele forbanna menneskeheten. Det er bare det at vi ikke helt vet HVA». Fy så trasig det må være, og dette får de fram alle sammen på en meget god måte.
Jeg er temmelig sikker på at monsterfilmer ikke helt vil bli det samme lenger, takket være denne lille perla av en film. Hele originaliteten ved den, alt det hypa snakket om den flere måneder før den kom, samt hele konseptet med pr på internett angående filmen, har, i min mening, allerede gjort dette til en klassiker som kommer til å snakkes om i lang tid framover. Når det er sagt, innser jeg også at det samtidig er en film for spesielt interesserte. Folk kan lett mislike denne filmen også, nettopp på grunn av sin originalitet, men det får så være. Filmen oser av oppfinnsomhet, den er laget på en måte som får den til å virke uhyre (hah! ordspill!) realistisk, og er stappa full av spenning som setter i gang blodpumpa så det synger!
Personlig elsker jeg dens originalitet, men det har du vel allerede skjønt? Så da er det vel bare å konkludere med en ting: Nok en stjerne er kommet på Hollywood-stjernehimmelen for å bli!

Terningkast: 6

Skadedyrkontrollører i USA oppnår sterk kritikk for tiden, takket være sine noe… iherdige metoder…

One comment on “Cloverfield (2008)

  1. Ida
    juli 11, 2009

    HAHAHAHA! Jeg er så totalt uenig med deg som det går an å bli. Syntes denne filmen var helt ufatelig tåpelig. Men det er bra folk liker litt forskjellig i blandt. Ellers hadde filmverden vært kjedelig:-)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den september 18, 2008 av i Uncategorized.

This blog is written by:

Arkiv:

Så mange har vært innom:

  • 28,331 hits

Bloggurat

Bloggurat

Skriv din epostadresse for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye artikler på epost.

Bli med 552 andre følgere

%d bloggers like this: