FILMFRIK

En filmfriks frikerier om film

I am Sam (2001)


«Love is all you need»

Den mentalt tilbakestående Sam blir sittende som eneforsørger for sin nyfødte datter etter at barnemoren stikker av fra ansvaret. Men takket være god hjelp fra sine mange enestående venner klarer han å oppdra henne likevel. Og Sam er virkelig en god og kjærlig far som er 100% hengiven ovenfor sin lille datter. Problemene begynner forøvrig å melde seg når Lucy blir eldre, og når Lucy når en alder av 7 år begynner hun å vokse fra ham på det mentale stadiet. Dette er noe som gjør at barnevernet begynner å gripe inn, en handling som truer det sterke båndet som er knyttet mellom far og datter, da de helst ser Lycy plassert i et forsterhjem. Men Sam gir seg ikke så lett. Han bestemmer seg for å ta opp kampen mot barnevernet og kommer i kontakt med karriereadvokaten Rita Harrison. Rita er en karrierekvinne som er helst bryr seg lite om andre enn seg selv, men for å prøve å motbevise dette tar hun på seg saken til Sam gratis. En sak som for hennes del vil vise seg å føre til enorme forandringer i hennes liv. Sammen begir de seg ut på en kamp for å overbevise samfunnet om at Sam fortjener å få sin datter tilbake, en kamp som virkelig viser dem hvor mye kjærligheten i seg selv betyr…
I aller første omgang høres det ut som en hvilken som helst onsdags-film på TV Norge, men etter å ha sett filmen vet jeg knapt hvor jeg skal begynne. For denne filmen er rett og slett N-Y-D-E-L-I-G all over the place!! Og dette er en kommentar som tar meg til skuespillerne i denne filmen med en gang.
Sean Penn spiller den tilbakestående Sam, og jeg lyver ikke når jeg sier at dette må være den aller beste skuespillerprestasjonen (når det gjelder å spille slike roller) jeg har sett på lenge! Glem alle som har spilt slike roller før! Eller… nei ikke GLEM dem, for Tom Hanks i «Forrest Gump», Daniel Day Lewis i «My Left Foot», Leonardo DiCaprio i «What’s Eating Gilbert Grape», og Robert DeNiro i «Awakening», for å nevne noen, gjorde alle suverene minneverdige roller, og burde absolutt ligge friskt i minne til enhver diskusjon om hvorfor akkurat disse er så flotte skuespillere. Men her er det bare det at Sean Penn i «I am Sam» overgår i mine øyne det man har sett av slike roller tidligere. Han er så suveren og overbevisende og fantastisk god i denne filmen at jeg satt med tårer i øynene helt fra han dukka opp i filmen og til rulleteksten kom. Og det sier litt med tanke på at han stort sett er med i nesten hver scene…! Sean Penn har egentlig alltid vært en av mine favorittskuespillere, selv om han merkelig nok ikke har vært en av topp 10 (skammer meg litt nå kjenner jeg), men etter å ha sett ham i filmer som Mystic River, The Assassination of Richard Nixon og denne her, var jeg ikke sein med å plassere ham blant topp 3-skuespillere! Helt fantastisk skuespill som allerede i den første scenen nærmest overbeviste meg om at han virkelig ER tilbakestående!Som den mer selvopptatte advokaten Rita Harrison ser vi en strålende Michelle Pfeiffer som også viser her hvorfor hun er blant topp 3 av mine absolutte favoritter av kvinnelige skuespillere. Michelle Pfeiffer er perfekt i rollen og klarer å få fram en kvinne som til tross for en god karriere og et liv i luksus, plages av intriger og problemer på hjemmebane. Man skjønner raskt at dette er en kvinne som takler hverdagen bak en fasade, og dette får Michelle Pfeiffer fram på en utrolig god, overbevisende og troverdig måte. Samtidig er også samspillet med Sean Penn en sann fryd å se på, og gjør filmen enda mer rørende enn den er fra før.
Som datteren Lucy ser vi en meget ung Dakota Fanning som bare var 7 år under innspillingen av denne filmen. Her spiller hun i sin tredje filmrolle som forøvrig var hennes gjennombrudd og førte til en god plassering på Hollywoods stjernehimmel (selv om hun tidligere har gjort en haug andre tv-serie roller da…), og viser her hvilket naturtalent hun virkelig er! Jenta er sykt dyktig, og samspillet med Sean Penn er så rørende og herlig at man sitter med konstant fuktige øyne de scenene de er sammen!
I de øvrige rollene møter vi en haug med andre skuespillere som også leverer solide troverdige roller. Vi møter mer eller mindre kjente fjes som Richard Schiff, Dianne Wiest, Loretta Devine og Laura Dern for å nevne noen, men en jeg gjerne vil bemerke spesielt er Doug Hutchison. Doug Hutchison er kanskje ikke så kjent for de aller fleste. Noen kjenner ham kanskje fra filmen The Green Mile, hvor han spilte den ekle klysete Percy Wetmore, men aller mest bemerket gjorde han seg kanskje da han spilte Eugene Victor Tooms i to episoder i serien X-Files på 90-tallet. Her dukker han opp som en av de tilbakestående vennene av Sam, og jeg må være ærlig å si at mannen overraska meg no så til de grader her! For jeg visste at mannen var flink, men jeg ante virkelig ikke at mannen var SÅ dyktig…! Av alle bi-karakterene var det altså han som utmerka seg mest hos meg, og jeg håper å se ham i større roller framover. Mannen fortjener virkelig mer etter å ha gjort slike roller!
Men en film trenger så mye mer enn gode skuespillere for å gjøre et godt inntrykk. Man trenger også en god handling og en regissør som kan formidle denne handlingen på en god måte. Når det gjelder manuset, er dette noe som fungerer meget fint her! Historien er enkel, men samtidig har den et tema som jeg føler er verdt å tenke litt over. Greit nok at det handler om en tilbakestående mann som får ansvaret for en baby. Høres litt sånn typisk Hollywood-drama ut, ja, men allikevel klarer jeg ikke la være å trekke sammenligninger til det hverdagslige når jeg ser denne filmen. Jeg tror nok det er mange foreldre som føler seg «tilbakestående» når det gjelder å få ansvaret for en baby for aller første gang. Nå er jeg ikke i samme situasjon selv, men jeg kan tenke meg til at det slettes ikke er verdens enkleste situasjon… Hva gjør jeg nå?? Hvordan løser jeg denne situasjonen?? HVORFOR SKRIKER HAN/HUN HELE TIDEN…??? osv, osv…😉 Regissør Jessie Nelson har nok hatt dette friskt i minne da hun i samarbeid med Kristine Johnson skrev dette manuset, for hun forteller denne historien på en meget god og «innsiktsfull» (i mangel på et bedre ord) måte. Man føler Sams situasjon på kroppen, og engasjeres voldsomt følelsesmessig med karakteren hans og livssituasjonen hans. Og dette er vel noe som betyr at Jessie Nelson har lykkes…?🙂 Videre får hun fram en intens situasjon som får deg til å bite negler i spenning om hvordan det hele kommer til å ende…
Men er alt bare perfekt med denne filmen? Dessverre så er det ikke det. Det var en ting som irriterte meg med denne filmen, og det var filmingen. Filmingen var til tider plagsom og gjorde meg til tider temmelig stressa. Den var forstyrrende, og ødela litt av opplevelsen. Ikke mye! Bare bittelitt… Det er mulig regissør Nelson ville ha slik filming for å skape en spesiell atmosfære, jeg vet ikke, men atmosfæren er der fra før den, takket være skuespillet. Det er stort sett håndholdt kameraføring her, og jeg tror nok ikke det var den beste løsningen her. Misforstå meg rett: filmingen er generelt temmelig god, men det er enkelte scener det blir litt for «urolig» og stressende til at jeg klarte å føle meg komfortabel med den. Men heldigvis ikke så altfor mange scenene. Bortsett fra det er det ikke så mye mer jeg har å utsette på filmen.
Som sagt: dette er en temmelig rørende film. Det er en film som går rett inn i hjerterota på deg, og med mindre man er laget av stein, er det en film som får deg til å grine nesa både sår og rød! Den har en god story som fortelles glimrende av Jessie Nelson, og et skuespill av en anna verden!! Den har et manus som er velskrevet, replikkene er gode, og i tillegg til å ha scener som bare er rørende og triste, har den også en haug med gode varme scener som får deg til å le og trekke på smilebåndene.
Rett og slett en herlig film som gjør godt å se i tider hvor man overøses med Hollywood-action med eksplosjoner og skyting og vold.
Jeg har kanskje en tendens til å være litt raus med karakterene, men når jeg faller slik for slike filmer, er det i grunn lite jeg kan gjøre med det. Digger jeg en film, er egentlig ikke manus og slike detaljer så viktige. Og det er vel egentlig denne filmen et perfelt eksempel på.
Jupp, den har blitt en av mine favorittfilmer. Rett og slett!

9/10

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den august 8, 2007 av i Anmeldelser, DVD, Favorittfilm.

This blog is written by:

Arkiv:

Så mange har vært innom:

  • 28,331 hits

Bloggurat

Bloggurat

Skriv din epostadresse for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye artikler på epost.

Bli med 552 andre følgere

%d bloggers like this: