FILMFRIK

En filmfriks frikerier om film

The Incredibles (2004)

OBS: Sånn helt til å begynne med vil jeg bare få komme med en aldri så liten «advarsel»: Jeg er trøtt og sliten og skriver denne omtalen på et meget dårlig tidspunkt. En del merkelige setningsformuleringer kan derfor forekomme enkelte plasser…

Det var en tid det florerte med superhelter. Ikke bare var det mange av dem, de var også elsket av folket og sett på som en naturlig del av hverdagen. Mr. Incredibe var en av dem, men han var samtidig den mest populære. Han har for øvrig giftet seg med Elastigirl som også er en superhelt(inne). Men når Mr. Incredible en dag blir saksøkt av en han reddet fra selvmord, baller det på seg med søksmål fra flere som plutselig ser seg misfornøyde med måten de ble reddet på. Dette fører til at myndighetene vedtar at det ikke lenger er bruk for superheltenes tjenester og dømmer dem til å leve som en del av den vanlige befolkningen uten å få lov til å utøve sine superkrefter offentlig. Superheltene må altså leve som normale mennesker med vanlige kjedelige jobber som alle andre, men de lever altså nå med hemmelig identitet. 15 år senere virker familien Parr som en hvilken som helst familie. Bob jobber med forsikringer, kona Helen er hjemmeværende husmor med minstesønnen Jack Jack, barna Dash og Violet går på skolen, men på privaten er historien noe helt annet. Bob Parr er nemlig Mr. Incredible, kona er Elastigirl og barna deres har også fått superkrefter. Bob begynner å bli heftig lei av denne kjedelige hverdagen, og da han mottar en melding fra en hemmelig organisasjon ser han en gyllen mulighet for å få et nytt liv som superhelt. Det han ikke vet er at dette vil føre til at ikke bare han, men også resten av familien vil bli dratt inn i sitt livs største og viktigste oppdrag noensinne…!
Det første som slo meg når jeg så denne filmen, er hvor lite typisk Pixar denne filmen egentlig er, men som på samme tid er erketypisk Pixar igjen! Historien i seg selv er egentlig ikke så altfor original, men på samme tid er den oppfinnsom og god. Det som slo meg er at denne filmen på en måte kan virke som en Disney-versjon av X-Men, med tanke på at det er superhelter i fleng her som må leve i «skjul» for ikke å skille seg ut blant de andre «normale», men på samme tid står filmens handling såpass på egne ben likevel at man ikke tenker over dette så altfor mye. Noe annet som gjør at jeg får inntrykk av denne filmen som ikke typisk Pixar, er hvor «brutal» (i mangel av et bedre beskrivende ord) den til tider kan være. Her er det eksplosjoner, skyting, «vold» og skurker som tas av dage på de mest dramatiske måtene som man absollutt ikke er vant til å se i annet enn vanlige live-action-filmer. Ja, filmen bærer rett og slett preg av å være en skikkelig actionfilm, men som takket være animasjonene og humoren gjør at den likevel passer som familiefilm.
Brad Bird står både for manus og regi her, og mannen har klart å lage en egentlig helt vanlig superheltfilm, men som likevel er litt annerledes. Superhelt-tilværelsen er satt på spissen rett og slett, og parodieres vel i en viss grad her. Men det fungerer! No så til de grader! Her er det nemlig bøtter med humor og velskrevne replikker, samt at filmen har en haug med morsomme «absurde» situasjoner. Utover dette er det ikke en film som leverer de altfor store og mange overraskelsene. Det er en familiefilm som i det store og hele egentlig bare tøyer grensene når det gjelder dataanimasjon, for effektene og selve filmen er helt fantastisk godt animert! Så godt at det lik så godt kunne vært en live-action-film!
Til gjengjeld er også karakterene meget troverdige. Samtlige karakterer illustreres på en overbevisende måte og den store gleden av å få utløp for sine frustrerende innestengte superhelt-krefter kommer meget godt fram her. Bare dette i seg selv løfter filmen temmelig mye. I tillegg er det et supert lag med skuespillere som leverer solide tolkninger til karakterene sine her. Craig T. Nelson er meget overbevisende som familiefaren og superheten Mr. Incredible som kjemper innbitt mot fortvilelsen over å ikke kunne utøve sine krefter, Holly Hunter er like glimrende som hans kone Elastigirl som har blitt husmoren man absolutt ikke kødder med og som kan det å sette på plass familien sin, Samuel L. Jackson hører vi som den ultracoole supehelten Frozone, Jason Lee leverer en god tolkning av filmens skurk – Syndrome, og om du ikke allerede har gjettet det, så joda: John Ratzenberger dukker opp her også han, i en bitteliten rolle (men skal ikke avsløre hvilken)😉
Filmen er ikke fylt så voldsomt med klisjéer denne gangen synes jeg, det er en god story stappe full med action og massevis god herlig humor, erketypisk superheltslossing mot hovedskurken som samtidig er finurlig satt på spissen. Regien er god og skuespillerne bidrar til å gjøre karakterene sine temmelig levende og troverdige. Filmen fikk Oscar for beste animasjonsfilm, samt lydeffekter i 2004. To Oscar-statuer som rett og slett er meget velfortjent! Dette er rett og slett en av de bedre Pixar-filmene, om ikke faktisk den BESTE! Men kunne kanskje vært litt kortere…

9/10

«Shit!! Barnevakta har finni oss!!!»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den august 7, 2007 av i Anmeldelser, DVD.

This blog is written by:

Arkiv:

Så mange har vært innom:

  • 28,309 hits

Bloggurat

Bloggurat

Skriv din epostadresse for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye artikler på epost.

Bli med 552 andre følgere

%d bloggers like this: