FILMFRIK

En filmfriks frikerier om film

World Trade Center (2006)


Det er 11.september 2001 og John McLoughlin gjør seg klar til en ny dag på jobb i havnepolitiet. Han står opp klokken 03:30, tar seg en dusj, kysser kona farvel, og ser til barna før han forsvinner ut døra, klar for en helt vanlig arbeidsdag lik alle andre. Ute har solen så vidt begynt å stå opp, og folkelivet begynner sakte men sikkert å yre i gatene.
Så skjer det noe. Man synes man hører et drønn, bakken rister, og det skrangler i glass og andre løse gjenstander. Ingen vet noenting, men ryktene begynner å gå om at det har vært en eksplosjon i World Trade Center. Så kommer beskjeden som ingen helt klarer å oppfatte som troverdig i starten; et fly har flydd rett inn i ett av tårnene…! McLoughlin og hans menn blir kalt ut til åstedet for å hjelpe de som er fanget i bygningen. De er blant de første på åstedet, og dermed blant de første som beveger seg inn i den ødelagte bygningen. Så begynner kaoset. Det går rykter om at et annet fly har krasjet i det andre tårnet… Så begynner alt å riste, og bygningene raser etter hvert sammen. McLoughlin og hans menn blir fanget i ruinene, og en personlig kamp for å overleve er dermed i gang for dem. Til sutt er de bare to overlevende som må prøve å holde liv i hverandre til hjelpen kommer…
Helt fra da jeg fikk vite at disse hendelsene skulle filmatiseres var jeg meget skeptisk. Klarer man å lage en film om USA under angrep, UTEN å vinkle det hele slik at USA framstår som den evige sårbare uskyldige nasjonen, og framstå som erkepatriotisk??
Så fikk jeg greie på hvem som skulle sitte med ansvaret for dette; Oliver Stone, og jeg tenkte med en gang: JA! HAN klarer det!
Men klarte han det? Tjaa, vil jeg heller si. Greit nok, det amerikanske flagget vaier ikke høyt i vinden i annenhvert bilde, og det går ikke akkurat som noen rød tråd gjennom hele filmen at «dette skal sannelig hevnes! Man gjør ikke slik mot Amerika ustraffet!» heller. Stone har vinklet det hele mot menneskene rundt denne katastrofen, og konsentrerer seg om historien til de to politimennene som er fanget i ruienene, og deres familier. Og dette funker. Tingen er bare den at det funker som om det er en helt vanlig dramafilm, og ikke en film om det som skjedde den dagen. Dette sier jeg fordi Stone fokuserer veldig lite på selve angrepet.
Når det er sagt, er starten av filmen visuelt nydelig. Stone bruker de første ti minuttene til å vise oss bilder fra en stille morgen i New York, mens byen sakte men sikkert våkner til liv. Han filmer diverse folk på undergrunnsbanen, folk som går i gatene, vi får også se tomme gater, og Craig Armstrong dekker det hele med musikk som setter en perfekt stemning. En stemning som forteller oss seere at noe er i ferd med å skje…
Stones regi er alltid god. Denne gangen er den også det. Ikke like bra som jeg hadde forventet, men han har temmelig god kontroll på det kaoset som oppstod denne dagen.
Nicholas Cage og Michael Peña som henholdsvis politimennene John McLoughlin og Will Jimeno gjør begge to fremragende arbeid i sine roller, og her synes jeg faktisk Michael Peña er den som leverer best av de to.
I rollen som McLoughlins kone Donna og Jimenos kone Allison, ser vi Maria Bello og Maggie Gyllenhaal, to skuespillere som hver gjør sin jobb utmerket! De gjør sterke og troverdige roller, og man føler desperasjonen og fortvilelsen sammen med dem.Som en oppsummering må jeg si at dette var en helt middels film. Jeg må være ærlig å si at den skuffa meg litt. Jeg hadde venta å se litt mer av det som skjedde enn det vi får se. I stedet synes jeg det blir fokusert vel mye på det som skjer med de to i ruinene og deres familier, og dette gjorde at jeg personlig mista litt følelsen av at det var denne hendelsen med tvillingtårnene filmen skulle handle om. Det blir som jeg nevnte tidligere, at det hele funker som en helt vanlig dramafilm.
Men regien er bra, skuespillet er supert, effektene er helt fantastiske. Men jeg savnet som sagt litt mer World Trade Center-ulykke-handling enn det vi fikk servert, til at man kan kalle filmen World Trade Center. «Problemet» er bare at man har brukt den sanne historien til de to familiene, noe som på en annen side igjen gjør at det hele blir temmelig dramatisk og sterkt.
For øvrig gjorde også dette at filmen ikke ble så patriotisk som den kunne ha blitt. Noe jeg for øvrig fryktet. Stone har gjort en grei jobb han. Det er bare det at den kunne vært gjort så eitrandes mye bedre…!

6/10


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den juni 19, 2007 av i Anmeldelser, DVD.

This blog is written by:

Arkiv:

Så mange har vært innom:

  • 28,331 hits

Bloggurat

Bloggurat

Skriv din epostadresse for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye artikler på epost.

Bli med 552 andre følgere

%d bloggers like this: